Er valganalyse egentlig så vanskelig?

Eller er det bare viktig å være politisk korrekt?

Etter valget i går ser det ut som Høyre og Arbeiderpartiet er valgets vinnere, mens FrP og SV de store taperne. I hele natt og store deler av dagen i dag har ulike medier og såkalte valgforskere jobbet hardt for å finne svaret.

Svaret er nok, eller rettere sagt, fant nok sted 22.juli.

Den som påstår at Arbeiderpartiets 40% på meningsmålingene i etterkant av dette ikke skyldes hendelsen selv, må enten lyve eller være usedvanlig naiv. Med dette mener jeg ikke at det nødvendigvis er sympatistemmer, men like fullt hvordan partiet generelt og Jens Stoltenberg spesielt, håndterte saken. Han samlet landet. Han framsto som en leder vi vil ha.

Siv Jensen derimot, framsto med en relativt dårlig skjult skuffelse over at det ikke var en eller annen muslim som gjorde ugjerningen. Hadde så skjedd, hadde nok valgresultatet sett annerledes ut. Men slike argumenter og tanker faller selvfølgelig lite heldig ut. Det skulle bare mangle.  Et hvert forsøk på å slå politisk mynt på en slik tragedie er like lite heldig som å spørre om toalettpapir om du driter på naboens trapp. Det er en veldig dårlig ide.

Det har blitt direkte uhørt å stemme FrP. Om årsaken er at man nekter å bli assosiert med Breiviks medlemskap i FpU (som mediene har yndet å trekke fram) eller om man bare får avsmak av det, vet jeg ikke. Men et faktum er at svært få har gjort det.

Disse velgerene med blå sympatier trekkes selvsagt til (partiet) Høyre. Dette partiet har gjort et meget godt valg, selvsagt til stor glede for meg som Høyrevelger. Høyre har opptrådt rasjonelt og fornuftig i valgkampen. Fabian Stang gjorde en svært god jobb i Oslo etter tragedien.

Men at partiet har en voldsom framgang som følge av enighet om partiets kjernesaker, den kjøper jeg ikke. En stor del av Høyres velgere er skjelvne FrP-velgere som ikke vil (uberettiget) assosieres med rasisme, fremmedhat og et kjølig samfunn. Jeg synes egentlig ikke FrP står for noen av disse verdiene, i alle fall ikke hvis du leser partiprogrammet. Men FrP sine legendariske løse kanoner har blitt enda mer usmakelige i denne valgkampen. 

Hvor står så Arbeiderpartiet oppi alt dette? Etter 22.juli har partiet tatt velgere fra så godt som alle partier, noe er sympati, noe er at Jens Stoltenberg som nevnt har gjort en forbannet god jobb i håndteringen av tragedien. Noe er også vår reaksjon på tragiske hendelser. Vi trekkes vekk fra det ekstreme. En god egenskap med nordmenn, framfor hevnlyst. Høyre står Arbeiderpartiet nokså nært politisk, og er det nest største partiet, derfor er det naturlig at det er derfra flesteparten av velgerene hentes. Men også SV blør kraftig. Vi trekkes vekk fra ekstremismen og til trygge alternativer.

Oppsummert (i forhold til status før 22.juli):

Høyre har tapt velgere til Arbeiderpartiet, men vunnet flere fra FrP

SV har tapt velgere til Arbeiderpartiet.

FrP har tapt velgere til Arbeiderpartiet, men flere til Høyre.

 

Mange av disse effektene har direkte sammenheng med 22.juli og påfølgende håndteringen av denne tragedien.

Oppi det hele ser jeg det som valgets største seier, enda større enn Høyres framgang, at Kristin Halvorsen gir seg som leder for SV og sannsynligvis trekker SV ut av regjeringen. 

Det er en fin dag i dag.

 

 

I kjølvannet av terroren

Først og egentlig viktigst av alt, så går mine tanker til ofrene for denne fryktelige ugjerningen, deres familie, venner og bekjente. Det er rett og slett grusomt at vi skulle oppleve noe slikt i landet vårt. Dette kan jeg knapt uttrykke sterkt nok.


Imidlertid vil det i kjølvannet av en slik katastrofe dukke opp en rekke spørsmål. Både motiv, hva kan drive en mann til å gjøre en så gal gjerning, men også hvilke konsekvenser vi vil oppleve som følge av hendelsen. Ingen har jo det nøyaktige svaret, men noen tanker har jeg greid å gjøre meg opp. 

Min første tanke da jeg fikk høre at gjerningsmannen var norsk og tilhørte den ekstreme høyreside i norsk politikk, var at dette var nazistisk motivert. Det tror jeg ikke lengre er tilfellet. Jeg tror heller ikke ugjerningen var ment som et direkte angrep mot fremmedkulturelle (om enn et indirekte, se nedenfor). Utfra hvordan jeg tolker gjerningsmannen i lys av både hans uttalelser, samt min kjennskap til ulike ideologier og tankeretninger, så tror jeg svaret er noenlunde som følger:

Vi har å gjøre med en person som sitter med et dobbelt hat. På den ene siden hater han sosialismen, og han hater trolig selve konseptet Staten, langt mer velferdsstaten. På den andre siden er han fullstendig overbevist om at Islam før eller senere vil ødelegge den vestlige verden. Han begrunner dette blant annet med erfaringene fra Libanon, der kristne har veket plass til fordel for muslimer. Han ser på seg selv som en nødvendig budbringer eller en frelser. Han skal etter sitt eget syn frelse Norge og Vesten gjennom å ta av dage personene som kan representere det framtidige Arbeiderpartiet, som han holder ansvarlig for at, etter hans syn, Norge blir islamisert.

Bombeangrepet var nok en ren avledningsmanøver. Her skulle landet sjokkeres, tankene gå mot Al-Qaida noen hektiske timer, og gi han tid til å gjennomføre den syke planen sin. Som trolig var å henrette hver eneste person på Utøya.

Undertegnede er selv i utgangspunktet både motstander av sosialisme og utbygging av det offentlige. Det er det svært mange som er. Uten at det like vel kunne falle oss inn å krumme et hårstrå på noen AUF'er sitt hode, noen sinne. Politisk uenighet håndteres gjennom debatt, ikke vold. 

Imidlertid vil sannsynligvis venstresiden i norsk politikk settes på en ganske stor prøve i de kommende måneder. Det er i samfunnet en kjent sak at muslimske ekstremister er få av mange, at man ikke skal skjære alle over en kam, og at man ikke kan la unntaket i en folkegruppe bli en regel. Men vil det samme gjelde her? Eller vil det gjøres et stort nummer ut av hans tidligere medlemskap i Frp, hans sympatier med liberalistisk tankegang eller hans oppvekst på Oslo Vest? Vil venstresiden klare å praktisere sine egne kjepphester?

Noe helt annet er samfunnet for øvrig. Hvor mye vil bli forandret?

En åpenbar ulempe er at Al-Qaida har fått vite hvor sårbare vi er, for det første, og hvor mye internasjonal oppmerksomhet et angrep her fører med seg, for det andre. For det tredje har slike onde krefter enda et trumfkort på hånden nå; med all oppmerksomhet rettet mot høyreekstreme, vil etterforskningen naturlig starte der. Altså kan organisasjonen selv velge hvorvidt man ønsker å ta på seg ansvaret, eller stikke av.

Det er grunn til å holde øynene oppe.

Vi skal ikke være fanatiske, men heller ikke naive. Vi har fått bevist at det er krefter både på høyresiden og blant andre ekstremister, som vil vårt siviliserte samfunn vondt. Om vi liker det eller ikke, så må samfunnet som helhet trolig ha en høyere beredskap i lang tid fremover, så lenge vi har tilstedeværelse i kriger og vi har krefter innenlands som arbeider mot våre verdier.

Jeg håper vi kan ta lærdom av de grusomme hendelsene, og stå sammen for landet vårt. Det er en velkjent sak at ingenting støtter opp om en menighet så mye som en kirkebrann.

Våre brødre og søstre døde ikke forgjeves.  

 

 

En menneskerett å bo sentralt?

Eller relatert til Oslo: Har du krav på å bo i Oslo Sentrum eller på vestkanten? Er boligprisene for høye om du ikke har råd?

De siste hundre år har det skjedd en gradvis forskyvning av våre utgifter, som grovt sett kan oppsummeres med at mat er billigere og bolig er dyrere. Jeg skal ikke lage dette innlegget veldig tallorientert, interessenter kan lese Norges Eiendomsmeglerforbund sitt Boligbarometer. Det jeg heller vil snakke om, er klagingen på at bolig har blitt for dyrt.

Ja, bolig er definitivt dyrt. VG skriver i dag at egenkapitalkravet på 10% gjør det vanskelig for mange unge å komme inn på boligmarkedet. Etter min mening er det et par faktafeil her, (det er neppe egenkapitalkravet som er det største problemet, det er lånebetjeningsevnen), men gjennomgående tror jeg feilen ligger i at unge har for høye forventninger til boligen sin. 

Et typisk eksempel: Ung mann, fester litt mye, jobber og studerer litt lite, litt lav inntekt og potensielle oppsparte midler ligger dessverre igjen på diverse utesteder framfor i banken. Denne personen vil bo sentralt (i gangavstand til nevnte utesteder) og blir svært skuffet over at banken knuser vedkommendes boligdrøm.

Det er noe med å planlegge framtiden sin. Man kan ikke få i både pose og sekk. Selv har jeg aldri hatt problemer med å kjøpe bolig hvor jeg måtte ønske. Det skyldes ikke gavmilde foreldre eller penger falt ned fra himmelen. Det skyldes hardt og målrettet arbeid, kanskje litt på bekostning av festing. En gang i uken har vært maksimum.

Jeg skal ikke dømme de som ikke prioriterer slik. Men du kan ikke vinne verden på alle fronter. Bolig henger definitivt sammen med økonomi, og boligpriser styres av markedet. Det er ditt ansvar å ha råd.

Og du finner definitivt boliger i Oslo til moderate priser. Ulempen er bare at de ikke ligger helt sentralt, slik at utgiftene til taxi til nevnte utesteder kan bli høy...

Men så handler det igjen om prioriteringer..

Galskapen på boligvisninger

Hvor ofte handler du for 2 til 7 millioner kroner på 15 minutter? Er det forventet at megleren skal være din representant ved boligkjøpet? Er det forbudt å bruke sunn fornuft?

Har du noen gang vært på en visning, så vet du at prosessen er cirka som følger:

  • Du møter opp på visningen, boligen er nokså full av interessenter.
  • Du setter av 10-20 minutter til en grov gjennomgang, hvor du i det vesentlige kikker på planløsning og interiør.
  • Megleren rekker å svare deg på et par kjappe spørsmål, og henviser for øvrig til takst og prospekt.
  • Neste dag kontaktes du og blir bedt om å by på boligen.

 

Hensikten med dette innlegget er ikke å diskutere boligpriser. Disse er markedsstyrte (i det vesentlige styrt av renten) og kan neppe påvirkes nevneverdig av et blogginnlegg uansett. Jeg oppfordrer til sunn fornuft, og påpeker at dette ikke akkurat er konsensus i dagens prosess rundt boligkjøp.

For mange (de fleste) er boligkjøpet livets største investering. Både i økonomi og livskvalitet. Det er merkelig at vi kan bruke mange ganger så lang tid når vi kjøper bil som når vi kjøper bolig. Etter min mening har dette to årsaker. Vi gjør selv en for dårlig jobb, og det er faktisk ikke forventet at jobben skal gjøres bedre.

I hvert prospekt står det (omtrentlig) følgende: Interessenter forventes å sette seg grundig inn i boligens tilstand, med bygningskyndig personell. Da er det paradoksalt at flertallet av yngre på visninger i Oslo sannsynligvis er mer interessert i avstanden til utestedene enn bygningens tilstand. Det kan koste. Dyrt. Og det er en kostnad flertallet tydeligvis er villige til å ta.

Noe helt annet er at megleren selv sjelden er i stand til å svare på relevante spørsmål. Her finnes det helt klart unntak, og jeg kunne laget en lang liste over gode, kvalifiserte meglere. Det motsatte er imidlertid mer vanlig, og jeg har nok gjennom tidene irritert en god del meglere med såkalt ubehagelige spørsmål. Er det irrelevant for en boligkjøper å få detaljer om boligens tilstand?

I VG kritiseres megleren for å være partisk. Etter min mening ikke så rart. Det er nå en gang slik, at vi mennesker, uansett bransje, gjerne gjør en best mulig jobb for den som betaler oss. Megler er selgerens mann, og han er ansatt for å oppnå en best mulig pris på boligen. Det utelukker selvsagt ikke at megler skal og bør ha kvalifikasjoner til å kjenne boligen bedre, og gjennom det kunne legge forholdene til rette for et trygt boligkjøp. Det skjer ikke alltid i dag.

Selv kan du derimot gjøre en hel del for å få et tryggere boligkjøp. Hvis du ikke har kompetanse på motor, så velger du kanskje ofte en NAF-test når du skal kjøpe bil. Hvor mange er det som gjør det i boligmarkedet?

En håndverker, en takstmann eller annen fagperson kan bistå deg i boligkjøpet. Det koster trolig et par tusenlapper, men kostnaden er meget lav i forhold til potensielle problemer du kan møte på. Et helt annet argument er at du kan få en trygghet rundt at prisen du betaler er riktig. Etter min mening den beste investeringen du kan gjøre i kjøpsprosessen.

Hvis du absolutt ikke kan eller vil dette, er det i det minste noen praktiske råd du bør følge:

  • Sjekk tidligere salgssum (dette har nå blitt integrert i prospektet på FINN)
  • Les taksten grundig, sjekk gjerne takstmannens beregning av "normal tomteverdi" som ofte gjenspeiler takstmannens mening om områdets attraktivitet. Sjekk også opp mot tilsvarende boliger i området.
  • Les hele prospektet, spesielt de "kjedelige" delene.
  • Finner du noe du stusser over, konfronter megler. Kan han ikke svare, finn en annen bolig.
  • Ta i det minste en noenlunde detaljert sjekk av tekniske detaljer i boligen. Bad, kjøkken og elektrisk anlegg er ofte dyrt å reparere. Overflatiske riper i gulvet og lister bør være av lavest interesse, selv om det i praktisk kanskje vektlegges høyest.
  • I budrunden: Aldri driv prisene opp ved å gi et tidlig bud. Sørgelig mange driver veldedighet ovenfor selger ved å by tidlig. Be megler om oppdatering underveis, og legg heller inn bud når stående bud er i ferd med å løpe ut. Hold kortene tett til brystet, og ikke svar på meglers spørsmål, som kun tjener til hensikt å kartlegge deg som budgiver og hale ut penger av deg.

 

Verner det offentlige egentlig de fattige?

Dagens lyskespark tilfaller nok Stat og kommuner, og deres dobbeltmoral hva angår fattigdomsbekjempelse.

Det er en kjent sak at ingenting er så dyrt som å være fattig. Dette omhandler jo forsåvidt mange ting, men noe meget håndfast er hva som skjer hvis du ikke betaler regningene dine. Det koster. Mange historier omhandler hvordan et lite krav plutselig blir mangedoblet. Senere skal jeg gi en beskrivelse rundt hvordan det egentlig skjer.

Men rent konkret: Hvis du venter mer enn 14 dager over forfall med å betale regningen din, så påløper et purregebyr som for tiden er 61 kroner (10% av et grunnbeløp, 610 kroner, fastsatt i inkassoforskriftene, for spesielt interesserte). I tillegg påløpet en forsinkelsesrente rundt regnet 9% i året (eller styringsrenten +7%, regulert halvårlig, igjen for spesielt interesserte).

Hvis, vel å merke, du er så heldig at det er til et privat selskap du skylder penger.

Dersom du derimot skylder det offentlige penger, kan du se langt etter slike relativt sett humane inndrivingsmetoder. Det offentlige trenger ikke vente 14 dager etter forfall før du blir pålagt purregebyr. Er du heldig, er ventetiden 1 uke. 

Noe helt annet, og faktisk mye verre, er beløpenes størrelse. Jeg nevner et knippe av beløpene på purregebyrene (altså purregebyret, ikke selve kravet):

Parkeringsbot: 150-250 kr (avhengig av overtredelsen)

Piggdekkgebyr: 375 kr

Fartsbot eller andre forenklede forelegg: 250 - 4.000 kr (avhengig av overtredelsen)

Årsavgift motorvogn: 250 kr

Studielånet: 280 / 490 kr (1. og 2. gangs purring)

NRK-lisens: ca 170 kr

Altså har for det første vår sosialdemokratiske stat betydelig mer aggressive inndrivingsmetoder enn privat sektor, og for det andre er purregebyrene 3-70 ganger høyere.

Så har du kanskje hørt om det private inkassokravet som mangedoblet seg. Selv en liten fillesak koster mange tusen kroner og gjelden formerer seg nærmest eksponensielt. La oss gå litt i dybden på årsaken:

Si du har en faktura på cirka 1000 kroner. Misligholder du inkassovarslet (61 kroner) så sendes saken til inkasso. Et salær på cirka 300 kroner påløper for et krav i denne størrelsesorden (purregebyret trekkes imidlertid). Hvis du venter nye 30 dager med å betale, påløper nye 300 kroner. Da er kravet omlag 1600 kroner (uten renter).

Dette påslaget går da til det såkalt grådige inkassobyrået. Men hva skjer så?

Dersom du fortsatt ikke kan eller vil betale, så iverksettes det en del nokså dramatiske tiltak. Dette kalles rettslig inkasso, og ja, det koster. Hvis inkassobyrået vil sikre kravet med en forliksklage, så koster det deg om lag 1.750 kroner i tillegg. Om saken går videre til såkalt utlegg, der det tas pant i dine eiendeler eller besluttes lønnstrekk, så koster dette 1.591 kroner i tillegg. Dersom utleggsforretningen er positiv (det tas pant eller lønnstrekk) så påløper ytterligere et gebyr.

Til slutt, hvis dine eiendeler tvangsselges, så påløper enorme gebyrer, ofte fra 3.000 til mer enn 10.000 kroner. Da er det riktig at et lite krav har formert seg, og det grundig.

Spørsmålet man imidlertid må stille, er hvem som mottar alle disse gebyrene. Er det kreditor (den du skylder penger)? Nei. Er det inkassobyrået? Nei, selv om noen byråer tar avgifter for skriving av klager og begjæring. Hvem tar så pengene?

Staten.

Inkassobyrået tar altså sine 600 kroner. Staten ofte det tidobbelte.

Er dette sosialdemokrati i praksis?

Eller er det Staten som gjør det dyrt å være fattig? 

 

Kritikken av helsevesenet og naturmedisin

Mitt første innlegg blir litt todelt. Håper eventuelle lesere er overbærende med det.

Først, mine reaksjoner på VG sin massive kritikk av det offentlige helsevesen. Jeg er i utgangspunktet ingen tilhenger av slike tabloide saker. Etter min mening blir det å koke en solid porsjon suppe på en liten neve spiker. Det er jo i praksis intet nytt her. Ja, vi vet at mennesker dør grunnet feilbehandling. Det er dypt tragisk. På en annen side dør mennesker i bilulykker, flyulykker og ulykker i hjemmet også. Felles for mange av sakene er at det "ikke skulle skjedd". Teknologi kan svikte. Og etter det jeg vet er leger også mennesker. Ingen mennesker er feilfrie.

Når det er sagt, så berører disse sakene også et mer alvorlig tema enn menneskelig svikt (som kan minimeres, men aldri elimineres). Det foreligger et økonomisk perspektiv. Det settes en pris på menneskeliv. Med min delvis samfunnsøkonomiske bakgrunn vet jeg at det finnes en rekke slike formler for beregning av et menneskeliv sin verdi. Felles for de fleste av de er at de er 1) svært ubehagelige å kalkulere på, og 2) de burde ikke eksistere.

Hvis det koster en milliard kroner å utbedre en veistrekning, og dette kan spare 2 menneskeliv i året over 25 år, så har du satt verdien på et menneskeliv til 1.000 mill / (25x2) = 20 millioner kroner, gitt at det er en vurdering rundt hvorvidt veien skal bygges eller utbedres. Usmakelig, er det ikke? Selvfølgelig skal vi bygge den veien. 

Jeg tror de samme regnestykkene langt på vei praktiseres i helsevesenet. Men skalaen blir annerledes. Det ene er risikovurderinger. Etter hva jeg forstår, er helsevesenets algoritme for utredning cirka som følger:

1. Forsøk å diagnosere det presumptivt mest trolige først. 2. Om dette ikke kan diagnoseres, velg utredning av mer alvorlige tilstander. Eventuelt utelukk et par alvorlige tilstander samtidig, dersom dette lar seg gjøre til lav kostnad.

 Fra vår (pasientenes) side av bordet, ønsker vi selvsagt:

1. Forsøk å utelukke alvorlige tilstander først. 2. Om det ikke foreligger, se etter mindre alvorlige årsaker til plagene.

Lykke til med å forespørre dette hos fastlegen din. Du skal se journalen din bli stemplet med hypokonder før du aner. Et stempel som ikke alltid er berettiget. Det norske helsevesen innbyr ikke alltid til tillit.

Er dette legens feil? Etter min mening; selvsagt ikke. Legen har tydeligvis en vel så viktig jobb som selve diagnoseringen, og det er en såkalt forsvarlig anvendelse av skattepengene. Hvis du "sannsynligvis" ikke har kreft, så blir du ikke sendt til en dyr undersøkelse. Dersom brystsmertene dine "sannsynligvis" er muskulære eller angstutløste, så blir du ikke utredet for hjertesykdom. Altså, hvis en alvorlig tilstand koster 20.000 kroner å diagnosere, og du 95% sikkert ikke har den, så blir det kanskje ikke utredet. Hva er verdien av et liv da? 20.000 / (1-0,95) = 400.000 kroner. Ironisk nok nokså nært det maksbeløpet staten setter av til å holde liv i en pasient i et år, så kanskje mitt teoretiske regnestykke ikke er så galt? Og langt mindre enn vår verdi på veien.

Feilen ligger i systemet. Altså, etter min mening, ikke skyt legen. Han er bare budbringer for et tungrodd og dårlig fungerende helsevesen. Ja, leger kan gjøre feil. Det kan enhver yrkesgruppe, og konsekvensene blir ikke nødvendigvis mindre tragisk om en annen yrkesgruppe gjør feilen. En bilmekaniker kan gjøre en dårlig jobb med å bytte bremsene dine, og du kan kjøre i fjellveggen.

I kjølvannet av slike saker dukker så og si alltid de såkalte naturmedisinerene opp. Kjært barn har som kjent mange navn, og jeg beklager hvis min terminologi ikke nødvendigvis er korrekt, være seg homøopati, biopati, healing, naturmedisin eller for den saks skyld kvakksalveri.

En på mange måter skitten og utskjelt bransje. I mange tilfeller med god grunn. Jeg husker fortsatt en hjerteskjærende artikkel på Lommelegen hvor en mann med langt framskredet kreft betalte dyrt til en naturmedisiner for en alternativ behandling med vann og grønnsaker. Det eneste resultatene av denne behandlingen var vel tidligere død for den rammede, og fullere lommebok for behandleren. Det som var ekstra ille, var at vedkommende sluttet å ta medisinene sine. Det er et godt eksempel på hvor galt det kan gå.

Men - som kjent har en sak alltid to sider. Det er vel neppe til å stikke under en stol at mange av våre såkalte "livsstilsykdommer" som høyt blodtrykk, høyt kolesterol og derpå følgende trange blodårer og hjerteinfarkt, i stor grad skyldes feil vi selv gjør. Vi trener for lite. Vi spiser for dårlig. Vi stresser for mye. Siden 95% eller mer av alle tilfeller av høyt blodtrykk kalles "essensielle" (altså uten å skyldes noe annen påvisbar fysisk sykdom) så er det vel betydelig grunn til å anta at dette er noe vi selv påfører oss i mange av tilfellene.

Legen følger vel gjerne sin instruks, og skriver ut medisin. Det er i seg selv vel og bra. I mange tilfeller er dette livreddende. Men hvor er fokuset på trening, stressmestring og sunn kost? Du blir kanskje sendt ut døren med et par brosjyrer og beskjed om å gå en tur i ny og ne. Kanskje. Men hvor er oppfølgingen? Samfunnet trenger et element for å sikre at vi faktisk ivaretar vår egen helse. Den er faktisk vårt eget ansvar.

Her mener jeg at det kan være rom for såkalte naturmedisinere. Til å sørge for at vi faktisk tar grep om de faktorer vi selv kan gjøre noe med. IKKE til å eksperimentere med diagnoser og alternativ behandling av umiddelbart livstruende sykdommer. 

Og for avslutningsvis å tenke litt høyt rundt blodtrykk - kanskje folkesykdom nummer 1:

Det er ikke veldig mange år siden "normalt" systolisk blodtrykk (overtrykk) var definert som alder + 100. Senere ble det endret slik at alle skulle ha et blodtrykk i hvile under 140/90. Siden kom nye undersøkelser, som beviste at selv forhøyet blodtrykk hos legen eller ved engstelse (hvitfrakk-blodtrykk) trengte behandling. Siste nytt fra USA nå er at alt over 120/80 skal defineres som "høyt" og muligens behandlingstrengende.

Jeg har en lang historie med å rakke ned på konspirasjonsteoretikere, men jeg merker at jeg snart blir en av de selv. Fra urtiden regner jeg med at vi var vant med å løpe fra løver og bjørner, og at vi stadig befant oss i krig og konflikter. Jeg tror ikke at et ellers sunt urtidsmenneske hadde et såkalt normalt blodtrykk stående ovenfor en sinna løve. På et eller annet plan tror jeg legemiddelindustrien er svært interessert i blodtrykksbehandlig nesten fra barneårene. Og det er som nevnt ikke all verdens interesse blant det norske helsevesen for å arbeide forebyggende mot livsstilssykdommer. Da er blodtrykksmedisin og kolesterolsenkende medisiner langt mer fristende.

Konklusjon: Jeg synes ikke man skal skyte legen. Kanskje man heller ikke skal skyte enhver naturmedisiner. Derimot kan man skyte det norske helsevesen, og man bør skyte med grovt kaliber. Her ser man, etter mitt syn, kynisme og ineffektivitet satt i et så stort og uoversiktelig system at det faktisk kan være en trussel både mot liv, og ironisk nok, helse.

Les mer i arkivet » September 2011 » Juli 2011 » Juni 2011
hits